Har Psykiatrien gått konkurs? – Hva skjer når medmenneskelig omsorg blir erstattet med diagnoser, piller og tvangsbehandling?

Av, Luuk L. Westerhof

Samfunnsinstitusjoner, som psykiatrien, er opprinnelig ment å tjene folks behov på deres egne betingelser. De skal skape trygghet, tillit og sikkerhet, og sørge for at deres ressurser er tilgjengelige for dem som trenger dem. Når vi sier at psykiatrien er 'konkurs', betyr det ikke bare at den mangler ressurser i form av tid, kompetanse eller omsorg, men at den har mistet sin evne til å oppfylle sitt grunnleggende formål – å fremme mental helse og menneskelig verdighet. Den kan ikke lenger tilby det som en gang gjorde den relevant: støtte til selvutfoldelse, psykologisk vekst, menneskelig kontakt og følelsen av å bli sett og forstått.

Når psykiatrien blir mer opptatt av å kontrollere atferd gjennom diagnoser, piller og tvang enn å forstå menneskelige erfaringer, fratar den menneskene den skal hjelpe tilgang til sine egne indre ressurser – evnen til å finne mening, uttrykke seg og skape sammenheng i egne liv. Dette kan sammenlignes med en økonomisk konkurs, hvor mennesker mister tilgang til sine egne 'verdier' – deres indre styrker, sosiale forbindelser og unike livshistorier. I stedet for å støtte folk i å gjenoppbygge disse ressursene, kan psykiatrien risikere å forsterke følelsen av isolasjon, fremmedgjøring og maktesløshet.

Diagnoser og patologisering – en skygge over nysgjerrigheten

Begrepet 'psykisk lidelse' bærer med seg en uheldig konnotasjon av at menneskelige utfordringer er individuelle, indre skavanker, snarere enn forstått som uttrykk for uforløste smertehistorier. Forskning fra blant andre Gabor Maté (2019), Joanna Moncrieff (2009) og Thomas Szasz (2011) har gjentatte ganger vist at psykiatriske diagnoser ofte mangler klar vitenskapelig forankring og i mange tilfeller reduserer et komplekst, levd liv til et sett symptomer som skal kontrolleres eller dempes. Dette perspektivet står i kontrast til mer relasjonelle og kontekstuelle tilnærminger, slik som de fremmet av Harlene Anderson og Harold Goolishian (1992), som ser utfordringer som sosialt konstruerte problemer, fremfor medisinske sykdommer.

Michel Foucault (1961) har i sin banebrytende analyse av psykiatriens historie fremhevet hvordan diagnostisering ofte fungerer som et maktverktøy for å definere og kontrollere avvik. Han argumenterer for at diagnoser kan brukes til å marginalisere og ekskludere individer fra det sosiale fellesskapet, ved å plassere dem i en kategori av 'syke' som trenger kontroll, snarere enn forståelse. Dette skaper et grunnlag for tvangsbruk og tvangsmedisinering, som kan oppleves som en form for sosial eksklusjon og undertrykkelse. Foucault advarte mot den etiske fellen som oppstår når man begynner å definere mennesker ut fra et sett diagnostiske kriterier, fordi det fører til at individets egen historie og opplevelse blir oversett eller redusert til en klinisk tilstand (Foucault, 1961).

Fra patologi til levd smerte

Mennesker som strever psykisk, uttrykker ofte smerte som oppstår i kjølvannet av traumatiske eller overveldende erfaringer. Bessel van der Kolk (2014) har vist hvordan slike opplevelser setter seg i kroppens nervesystem, og Peter Levine (2010) beskriver hvordan uløst trauma kan fryse oss i reaksjonsmønstre som hindrer heling. Dette er ikke først og fremst indre defekter, men heller tilpasninger til utrygge miljøer. En slik forståelse krever en grunnleggende endring i hvordan vi møter mennesker – fra å søke symptomer til å søke sammenhenger.

Piller og tvang – ineffektiv og dehumaniserende behandling

Flere studier har dokumentert at medikamentell behandling har begrenset, og ofte kortvarig, effekt på psykiske utfordringer (Moncrieff, 2009; Whitaker, 2010). I tillegg kan tvangsbruk, som fortsatt er utbredt i psykiatrien, ha dypt skadelige konsekvenser for individets selvbilde og relasjoner (Gøtzsche, 2015). Foucault (1961) beskrev også hvordan institusjonalisering og tvangsmedisinering kan bli en form for sosial kontroll, der individet ikke lenger har makt over egen kropp og egen fortelling. Dette er praksiser som først og fremst forsøker å kontrollere atferd, fremfor å forstå den.

Menneskelighet og nysgjerrighet – en vei videre

For å kunne tilby forsvarlig hjelp, må vi tilbake til grunnleggende medmenneskelighet og nysgjerrighet. Som Kenneth Gergen (2009) og Michael White (2007) har påpekt, vet ingen fagpersoner mer om en annen persons liv enn det denne personen selv forteller. Dette krever en åpenhet for å utforske historier og opplevelser i stedet for å redusere mennesker til diagnoser. Det er her ekte heling kan finne sted.

Referanser

Anderson, H., & Goolishian, H. (1992). The Client is the Expert: A Not-Knowing Approach to Therapy. In S. McNamee & K. Gergen (Eds.), Therapy as Social Construction (pp. 25-39). SAGE Publications.

Foucault, M. (1961). Madness and Civilization: A History of Insanity in the Age of Reason. Pantheon Books.

Gergen, K. J. (2009). Relational Being: Beyond Self and Community. Oxford University Press.

Levine, P. (2010). In an Unspoken Voice: How the Body Releases Trauma and Restores Goodness. North Atlantic Books.

Maté, G. (2019). In the Realm of Hungry Ghosts: Close Encounters with Addiction. Vermilion.

Moncrieff, J. (2009). The Myth of the Chemical Cure: A Critique of Psychiatric Drug Treatment. Palgrave Macmillan.

Szasz, T. (2011). The Myth of Mental Illness: Foundations of a Theory of Personal Conduct. Harper Perennial.

van der Kolk, B. (2014). The Body Keeps the Score: Brain, Mind, and Body in the Healing of Trauma. Penguin Books.

Whitaker, R. (2010). Anatomy of an Epidemic: Magic Bullets, Psychiatric Drugs, and the Astonishing Rise of Mental Illness in America. Crown Publishing Group.