Fra “ikke-ville” til å “ikke-evner”: Et språklig paradigmeskifte i psykisk helsevern

Av, Luuk L. Westerhof, MSc

Innledning

Språket vi bruker i psykisk helsevern er aldri nøytralt. Det former hvordan vi forstår mennesker, deres handlinger og lidelser, og legger premisser for hvilken behandling vi anser som nødvendig eller hensiktsmessig. Et avgjørende, men ofte ubevisst skille går mellom å beskrive en pasient som “ikke-ville” versus “ikke-evner”. Dette skillet er ikke kun semantisk, men rommer grunnleggende ulike forståelser av menneskelig atferd, spesielt hos mennesker med psykiske utfordringer knyttet til traumeerfaringer.

Å tolke en persons tilbaketrekning, taushet eller manglende oppmøte som uttrykk for “vil ikke” legger ansvar og skyld hos individet. Dette representerer en normativ forståelse – avviket ligger hos personen, og tiltaket blir ofte å forsøke å korrigere adferden, om nødvendig med tvang. Motsatt åpner forståelsen “ikke-evner – på grunn av” for en utforskning av hva som står i veien for at individet kan delta, og erkjenner at manglende evne ofte er en konsekvens av dysregulering i nervesystemet etter traumer. I dette essayet vil jeg undersøke implikasjonene av et slikt språklig paradigmeskifte og hvorfor det bør føre til avvikling av tvangsbehandling og en relasjonell, traumebevisst praksis.

1. Definisjon av begrepene: “Ville” og “Evne”

Begrepet “ville” henviser til en persons vilje – evnen til å ønske, velge og handle ut fra et indre ønske eller beslutning. I tradisjonell psykologi kobles dette til intensjonalitet og kontroll over egne handlinger. Å si at noen “ikke vil” innebærer en antakelse om at personen har valgfrihet, men bevisst velger bort samarbeid, behandling eller endring.

“Evne”, derimot, viser til kapasitet – til muligheten for å utføre en handling. Å si at noen “ikke evner” innebærer at det finnes en reell, begrensende faktor som hindrer handling, uavhengig av ønsket om å handle. Når dette perspektivet anvendes i terapi, inviterer det til nysgjerrighet: Hva er det som gjør at personen ikke klarer?

Dette skillet er avgjørende, fordi “ikke-ville” bærer med seg normative og moralske implikasjoner, mens “ikke-evner” peker mot funksjon og kontekst – og åpner for en utforskning av relasjonelle og nevrobiologiske årsaker.

2. Traumer og nevrobiologisk dysregulering: Hvorfor noen “ikke evner”

Et viktig bidrag til forståelsen av “ikke-evne” finner vi i traume forskningen. Ifølge Stephen Porges’ polyvagale teori påvirker traumer individets autonome nervesystem slik at det ikke lenger er i stand til å oppleve trygghet, selv i objektivt trygge omgivelser (Porges, 2011). Når det parasympatiske nervesystemet (via vagusnerven) reagerer med immobilisering, kan individet havne i en tilstand av “shutdown” – en dissosiativ eller frossen tilstand hvor det å engasjere seg relasjonelt eller verbalt blir fysiologisk umulig.

Peter Levine (2010) beskriver dette som kroppens forsøk på å overleve – ikke som tegn på sykdom, men som et adaptivt svar. Janina Fisher (2017) og Pat Ogden (2021) bygger videre på dette og viser hvordan tidligere traumer kan føre til fragmentering mellom kognitiv forståelse og kroppslig opplevelse. Resultatet kan være at individet forblir i en forsvarsmodus, ute av stand til å delta spontant eller verbalt i terapi, nettopp fordi nervesystemet er fastlåst i en tilstand av alarm eller nummenhet.

Dette forklarer hvorfor mange klienter ikke “evner” å samarbeide i behandling, snarere enn at de “ikke vil”. Deres atferd uttrykker ikke trass, men kroppslig overveldelse og overlevelsesstrategier. Men, manglende evne til samarbeid henger ofte også sammen med fravær av trygge relasjoner og relasjonelle vansker i her og nå.

3. Normative versus nysgjerrige tilnærminger i behandling

Når fagfolk tolker klienters atferd som “ikke-ville”, åpner det for sanksjonerende, kontrollerende og belærende tilnærminger. Denne praksisen bygger på en implisitt antakelse om rasjonalitet og valgfrihet, og gjør lite for å undersøke hva som ligger bak atferden.

I motsetning til dette finner vi en relasjonell og ikke-normativ tilnærming i nyere traumeinformert praksis, hvor terapeuten søker å forstå hva som hindrer klientens tilstedeværelse. Dette innebærer å møte klienten med nysgjerrighet, respekt og trygghet, heller enn med krav, irettesettelser eller tvang (Maté, 2022; Schwartz, 2021).

Henrik Berg og Jan Lorentzen (2023) tar i artikkelen Fra tilskuer til deltager til orde for en terapeutisk praksis der terapeuten aktivt går inn i klientens opplevelsesverden, og ser seg selv som medskapende i den terapeutiske relasjonen. Dette innebærer at klientens ytre motstand forstås som en invitasjon til terapeutisk undring, ikke som et hinder som må overvinnes med makt.

4. Tvang og medikalisering – en kontra produktiv respons

Når “ikke-evne” feiltolkes som “ikke-vilje”, kan det føre til at helsevesenet tyr til tvangsbehandling og medisinering. Dette skjer ofte med det rasjonale at det “ikke finnes alternativer”, eller at klientens “motstand” må brytes for at behandling skal kunne settes i gang.

Men denne praksisen er ikke bare etisk problematisk – den er også klinisk ineffektiv og potensielt traumatiserende. Som Gøtzsche (2015), Whitaker (2010) og Moncrieff (2020) har påpekt, finnes det svak evidens for langtidseffekt av psykiatriske medisiner, og deres bruk kan bidra til passivisering og ytterligere avmakt. Samtidig kan tvang føre til en reaktivering av tidligere traumer og en forsterkning av følelsen av utrygghet – nettopp den tilstanden som hindrer klientens evne til å delta i behandling (Van der Kolk, 2014; Fisher, 2017).

Tvang reproduserer altså problemet det søker å løse: Klienten får bekreftet at han ikke blir forstått, lyttet til, eller sett, og nervesystemets alarmberedskap forsterkes.

5. Den selvoppfyllende profetien

Når en klient blir møtt med tvang eller tolkninger om “motstand” og “manglende innsikt”, får dette ofte en selvoppfyllende effekt. Klienten får bekreftet sine dypeste frykter: “De kommer til å tvinge meg”, “jeg blir ikke hørt”, “det er ingen trygghet her”. Dette forsterker den nevrofysiologiske utryggheten, og klienten trekkes ytterligere bort fra muligheten til å åpne seg eller samarbeide (Porges, 2021; Ogden, 2021).

I stedet for å forstå klientens taushet eller tilbaketrekning som uttrykk for overveldelse, blir det tolket som fiendtlighet eller patologisk atferd. Dette illustrerer hvordan språket og forståelsen til behandlerne aktivt former klientens opplevelse og virkelighet. Når fagpersoner møter utrygge mennesker med normative rammer og tolker dem i lys av “ikke-ville”, blir behandlingen ikke bare ineffektiv, men skadelig.

6. Et paradigmeskifte: Fra vilje til kapasitet

Det trengs derfor et språklig og praksisbasert paradigmeskifte i psykisk helsevern: fra vurdering av klientens “innsatsvilje” til utforskning av klientens reguleringskapasitet. Dette skiftet betyr at behandlingssystemet må spørre: Hva gjør det mulig for deg å føle deg trygg nok til å delta her og nå?

Dette krever en dypere forståelse av traumers påvirkning på nervesystem og relasjoner. Det fordrer at behandlere selv er trent i å regulere seg selv, og i å møte klientens ikke-verbale signaler med nysgjerrighet og tålmodighet. Som Siegel (2020) og Schwartz (2021) viser, handler heling ikke om å fikse, men om å skape betingelser for trygg kontakt.

7. Mot en traumeinformert og humanistisk praksis

Å forstå “ikke-evne” som uttrykk for traume og dysregulering, snarere enn som motstand eller patologi, innebærer et radikalt skifte i maktbalansen i terapi. Det innebærer også at vi må avvikle tvang og heller jobbe med relasjon, trygghet og medfølelse.

Trond Aarre (2021) argumenterer for at psykisk helsevern må bli mer orientert mot å støtte folks egne mestringsstrategier og redusere bruken av diagnostikk og medisiner. Dette harmonerer med det salutogene perspektivet, der fokus ligger på hva som fremmer helse og mening, heller enn på sykdom og avvik (Antonovsky, 1987).

Et språk skaper virkelighet. Når vi møter mennesker med språk som rommer mulighet, forståelse og nysgjerrighet, skapes det rom for heling. Når vi bruker språk som dømmer og definerer, bidrar vi til å sementere lidelsen.

Konklusjon

Et språklig skifte fra “ikke-ville” til “ikke-evner – på grunn av” innebærer mer enn semantikk. Det representerer et nødvendig oppgjør med normative, kontrollerende og patologiserende forståelser i psykisk helsevern, og en bevegelse mot et mer traumeinformert, medfølende og humanistisk praksis.

Dette skiftet gjør det mulig å forstå klientens tilsynelatende “motstand” som en naturlig respons på tidligere overveldelse, og peker på nødvendigheten av å skape trygge rom fremfor å kontrollere eller “korrigere” adferd. For å få til dette må vi revurdere både språk, behandling og system – og begynne å spørre: Ikke hva er galt med deg, men hva har skjedd med deg – og hva trenger du nå?

Referanser

Antonovsky, A. (1987). Unraveling the mystery of health: How people manage stress and stay well. Jossey-Bass.

Aarre, T. (2021). Manifest for psykisk helsevern. Samlaget.

Fisher, J. (2017). Healing the fragmented selves of trauma survivors: Overcoming internal self-alienation. Routledge.

Gøtzsche, P. C. (2015). Deadly psychiatry and organized denial. People’s Press.

Levine, P. A. (2010). In an unspoken voice: How the body releases trauma and restores goodness. North Atlantic Books.

Lorentzen, J., & Berg, H. (2023). Fra tilskuer til deltager – forutsetninger for terapeutisk forandring. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 60(1), 18–27.

Maté, G. (2022). The myth of normal: Trauma, illness, and healing in a toxic culture. Knopf.

Moncrieff, J. (2020). The bitterest pills: The troubling story of antipsychotic drugs. Palgrave Macmillan.

Ogden, P. (2021). The pocket guide to sensorimotor psychotherapy in context. Norton.

Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory: Neurophysiological foundations of emotions, attachment, communication, and self-regulation. Norton.

Schwartz, R. C. (2021). No bad parts: Healing trauma and restoring wholeness with the Internal Family Systems model. Sounds True.

Siegel, D. J. (2020). The developing mind: How relationships and the brain interact to shape who we are (3rd ed.). Guilford Press.

Van der Kolk, B. A. (2014). The body keeps the score: Brain, mind, and body in the healing of trauma. Viking.

Whitaker, R. (2010). Anatomy of an epidemic: Magic bullets, psychiatric drugs, and the astonishing rise of mental illness in America. Crown.